Da Fartein Valen komponerte Kirkegården ved havet, skapte han et unikt orkesterverk i den serielle tradisjonen. Jeg vokste opp med Valen, og spilte bl.a. hans to Preludier opus 29 før jeg var fjorten år. Jeg spilte også mye annen seriell eller atonal musikk, bl.a. av Finn Mortensen.

Senere i oppveksten kom jeg bort fra denne epoken i musikk-historien, men da jeg ble spurt av Fartein Valen-festivalen om å komponere et nytt verk med utgangspunkt i det samme diktet Valen hadde brukt som forelegg, måtte jeg både gå tilbake til Valens verk og også tilegne meg selve diktet, Paul Valérys Le cimetière marin. Ole Jørgen Furdal gjorde meg oppmerksom på Pelle Christensens fantastiske oversettelse, og jeg skjønte straks at hele diktet måtte tonesettes hvis jeg i det hele tatt skulle tre inn i et rom der Fartein Valen allerede hadde vært.

Med tittelen Sanger ved havets begynnelse ønsket jeg både å bringe inn en hyllest til Valens atonale komposisjon og samtidig hente inn de mer melodiske og harmoniske inspirasjonskilder som jeg har strukket meg mot gjennom hele min tid som musiker og komponist.

Jeg kunne i denne sammenheng nevnt både Schubert, Theodorakis, Borodin, Skrjabin og Prokofiev. Men mest av alt tenkte jeg på dem jeg skulle skrive for: Solveig Andsnes, som jeg hadde samarbeidet med både i Amanda på Haugesund Teater i 2011 og i Kilden Teaters oppsetning av Terje Vigen i Fjæreheia ved Grimstad i 2017. Tanken på hennes store uttrykksregister hjalp meg til å forme melodiene mens jeg komponerte. Samtidig måtte jeg tenke på Nils Økland og det helt spesielle klangrommet han alltid skaper med sine instrumenter. Valget av slagverkeren Rune Arnesen, som jeg hadde jobbet med i mer enn tredve år, gjorde det mulig også å tenke en storform, som diktet på mange måter ropte på, samtidig som rytmen og enkelheten i uttrykket måtte bevares. I tillegg kom tanken på lyd-designer Sven Persson, som har skapt havrom og himmelrom for meg, på de største og minste scener, i snart femti år.

Oppføringen ved Festiviteten i Haugesund skjedde to dager etter at jeg fylte sytti år. Å tonesette Kirkegården ved havet var den mest meningsfulle syttiårsfeiring jeg kunne tenke meg. En hyllest til livet gjennom mottoet fra Pyndaros’ tredje Pythiske ode: «Min sjel, søk ikke et udødelig liv, men tøm det muliges kilder.»


___________________________ENGLISH:
Fartein Valen composed "Kirkegården ved havet" (The Cemetery by the Sea), he created a unique orchestral work in the serial tradition. I grew up with Valen and played, among other things, his two Preludes, Opus 29, before I was fourteen. I also played a lot of other serial or atonal music, including works by Finn Mortensen.

Later in my upbringing, I moved away from this era in music history. However, when I was asked by the Fartein Valen Festival to compose a new piece based on the same poem Valen had used as a basis, I had to revisit Valen's work and also familiarize myself with the poem itself, Paul Valéry's "Le cimetière marin" (The Cemetery by the Sea). Ole Jørgen Furdal brought to my attention Pelle Christensen's fantastic translation, and I immediately realized that the entire poem had to be set to music if I were to enter a space where Fartein Valen had already been.

With the title "Sanger ved havets begynnelse" (Songs at the Beginning of the Sea), I wanted both to pay tribute to Valen's atonal composition and at the same time incorporate the more melodic and harmonic sources of inspiration that I have reached for throughout my entire time as a musician and composer.

In this context, I could have mentioned Schubert, Theodorakis, Borodin, Skrjabin, and Prokofiev, among others. But most of all, I thought about those I was writing for: Solveig Andsnes, with whom I had collaborated in both "Amanda" at Haugesund Theater in 2011 and in the production of Terje Vigen at Kilden Theater in Fjæreheia near Grimstad in 2017. The thought of her extensive expressive range helped me shape the melodies as I composed. At the same time, I had to consider Nils Økland and the unique sonic space he always creates with his instruments. The choice of percussionist Rune Arnesen, with whom I had worked for more than thirty years, made it possible to think in terms of a larger form, which the poem, in many ways, called for, while preserving the rhythm and simplicity of the expression. Additionally, the thought of sound designer Sven Persson, who has created ocean and sky atmospheres for me on both the grandest and smallest stages for almost fifty years.

The performance at Festiviteten in Haugesund took place two days after I turned seventy. Setting "Kirkegården ved havet" to music was the most meaningful seventieth birthday celebration I could imagine. A tribute to life through the motto from Pyndar's third Pythian Ode: "O my soul, do not aspire to immortal life, but exhaust the limits of the possible."